2 til Australia: Perth!

Ja, vi har kommet oss til Perth! Camryen holdt hele veien over the Nullabor, og til og med til noen svingturer ned til det nordvestligste punktet, Augusta, gjennom Margaret River og opp til Perth. Men for 2 dager siden hadde den et hjertestans. På tross av tydelige svikttegn som stereoanlegg som slo seg av og blinklys som blinket saktere og saktere, unngikk den til Christians store lettelse å stoppe opp mitt i Perths fredagsrusjtid, og og berget ham trygt hjem til huset for den døde helt. For en heltebil! Så nå har den fått seg en velfortjent ny pacemaker (altså dynamo), og er så god som ny. Håper vi.

Med dynamoen gikk vår 14 dagers oppsparing dessverre i dass, så nå er vi tilbake på tilnærmet null. Etter at 2,5 mnds relativt kostbar ferie har tatt knekken på det allermeste av oppsparingen, har vi måttet se den uunngåelige skjebnen i hvitøyet, bite i det sure eplet, innse det opplagte osv... at vi måtte begynne å jobbe. Det var vel i utgangspunktet også det som var målet...

I og med at vi ikke har lyst å binde oss til ett sted alt for lenge, og helst vil fortsette å kunne flytte oss rundt mens vi jobber, ble vikarbyrå dessverre løsningen for oss. Vi er nå ansatt i Health Care Australia, et vikarbureau som dekker alle stater i Australia. De har en egen konsulent for Working Holiday Nurses, og kan hjelpe oss med jobb videre når vi er klar for det. Sally er ansatt som sykepleier, Christian som sykepleieassistent, da han inntil videre nekter å bruke mer penger på dumme engelsktester. Sykepleiere fra England har tidligere også måtte bestå IELTS test (helt utrolig), og vi har møtt flere som har strøket på den!
Lønnen er god i dette vikarbyrået. Så mye er positivt. Dessverre medfølger alle de verste tingene når det gjelder vikarbyrå. De ringer oss gjerne 2 timer før vakten begynner, tidlig som seint. Arbeidsklærne må alltid med hvor vi enn går. Vi skifter sykehus/avdeling for hver vakt. Til nå har Sally bare hatt ett tilfelle med 2 vakter på samme plass. Og vi savner forskyvninger på kort varsel, 100% overtidsvakter og alle de godene vi har hjemme!
I begynnelsen var hele greia med å skulle bytte avdeling fra dag til dag veldig skremmende. En ting er å gjøre det hjemme, en annen ting er å gjøre det her. Ingen opplæring i det hele tatt. Jeg føler fortsatt at det er noe uforsvarlig. Jeg føler meg som en nybegynner! Her om dagen skulle jeg henge opp AB for første gang, og jeg sto og lignet ett stort spørsmålstegn. Opptrekkskanyler, infusjonssett, pumper, PVKene, alt ser annerledes ut. Du føler deg som en totalt idiot, og det samme tenker nok de andre om deg også, når du ikke engang kan henge opp noe antibiotika. Jeg fikk spørsmål om jeg aldri hadde jobbet som sykepleier før? Argh!!! Kjerring! Jeg kan nok blande antibiotika mye raskere enn deg! (dette sa jeg ikke).
Utstyr ser annerledes ut og prosedyrer gjøres på andre måter, og jeg kommer stadig opp i situasjoner der jeg må vurdere om jeg bare skal gjøre en ting som jeg ville gjort den hjemme, eller få noen til å vise hvordan man gjør det her. Alle journaler og dokumentasjon er i papir og skjemaform, som må læres å tydes. Det hjelper ikke at Australia er kjent for å forkorte alt som er mulig å forkorte, hvilket gjør arbeidslistene til gresk for meg!
Så noen opp og nedturer er det, men lærerikt er det jo. Grunnleggende sykepleie er tross alt det samme overalt. Og som vikar får man mindre ansvar enn man ville fått i en vanlig jobb. Dessuten er pasientene mye friskere enn hva jeg er vant til hjemmefra!
Christian får mye jobb som fastvakt, og har jobbet en del natt, som han jo er godt kjent med hjemmefra. Han har helt roen på det, og savner litt faglige utfordringer. På den andre siden kan han ta seg mer fri enn Sally, da Sally tjener mer og må være den som henter pengene hjem!

Vi jobber både på private og offentlige sykehus. I Australia har alle rett på offentlig helsehjelp, men mange har privat helseforsikring for å slippe ventelister osv. De private sykehusene er fullstendige med akuttmottak, intensiv og både medisin og kirurgi. Avdelingene på de private sykehusene er ofte ganske fine, med enerom til de fleste av pasientene og vegg til vegg tepper (???!!!). Det offentlige ligner mer det vi har hjemme. Når det kommer til sykepleie, er det kjent at det er flere pasienter per sykepleier på de private sykehusene. Her tenker en mer penger enn man gjør på de offentlige. I det private, må pasientene også betale for medisinene sine selv.

Vår plan er å tjene oss opp nok penger til å kunne reise videre nordover! Vi har jo nå kommet halvveis rundt kontinentet, vi må jo greie den siste halvdel. Dessuten er det nå vinter i Perth, selvom vi ikke akkurat kan klage over 23 graders varme og sol nesten hver eneste dag. Men denne sesongen er den beste oppe i nord, og vi prøver i øyeblikket å finne ut av om det er muligheter for jobb oppe i Darwin. Det er 3000 km opp dit, så vi må visst jobbe en stund først!

Vi bor billig, da vi har flyttet inn hos en britisk familie i en av Perths forsteder, som de trakterer oss med frokost og middag 5 dager i uken. De har en kjempesøt Border Collie, som bare gjør at vi får enda mer lyst på hund når vi kommer hjem!