Perth!

Ja, vi har kommet oss til Perth! Camryen holdt hele veien over the Nullabor, og til og med til noen svingturer ned til det nordvestligste punktet, Augusta, gjennom Margaret River og opp til Perth. Men for 2 dager siden hadde den et hjertestans. På tross av tydelige svikttegn som stereoanlegg som slo seg av og blinklys som blinket saktere og saktere, unngikk den til Christians store lettelse å stoppe opp mitt i Perths fredagsrusjtid, og og berget ham trygt hjem til huset for den døde helt. For en heltebil! Så nå har den fått seg en velfortjent ny pacemaker (altså dynamo), og er så god som ny. Håper vi.

Med dynamoen gikk vår 14 dagers oppsparing dessverre i dass, så nå er vi tilbake på tilnærmet null. Etter at 2,5 mnds relativt kostbar ferie har tatt knekken på det allermeste av oppsparingen, har vi måttet se den uunngåelige skjebnen i hvitøyet, bite i det sure eplet, innse det opplagte osv... at vi måtte begynne å jobbe. Det var vel i utgangspunktet også det som var målet...

I og med at vi ikke har lyst å binde oss til ett sted alt for lenge, og helst vil fortsette å kunne flytte oss rundt mens vi jobber, ble vikarbyrå dessverre løsningen for oss. Vi er nå ansatt i Health Care Australia, et vikarbureau som dekker alle stater i Australia. De har en egen konsulent for Working Holiday Nurses, og kan hjelpe oss med jobb videre når vi er klar for det. Sally er ansatt som sykepleier, Christian som sykepleieassistent, da han inntil videre nekter å bruke mer penger på dumme engelsktester. Sykepleiere fra England har tidligere også måtte bestå IELTS test (helt utrolig), og vi har møtt flere som har strøket på den!
Lønnen er god i dette vikarbyrået. Så mye er positivt. Dessverre medfølger alle de verste tingene når det gjelder vikarbyrå. De ringer oss gjerne 2 timer før vakten begynner, tidlig som seint. Arbeidsklærne må alltid med hvor vi enn går. Vi skifter sykehus/avdeling for hver vakt. Til nå har Sally bare hatt ett tilfelle med 2 vakter på samme plass. Og vi savner forskyvninger på kort varsel, 100% overtidsvakter og alle de godene vi har hjemme!
I begynnelsen var hele greia med å skulle bytte avdeling fra dag til dag veldig skremmende. En ting er å gjøre det hjemme, en annen ting er å gjøre det her. Ingen opplæring i det hele tatt. Jeg føler fortsatt at det er noe uforsvarlig. Jeg føler meg som en nybegynner! Her om dagen skulle jeg henge opp AB for første gang, og jeg sto og lignet ett stort spørsmålstegn. Opptrekkskanyler, infusjonssett, pumper, PVKene, alt ser annerledes ut. Du føler deg som en totalt idiot, og det samme tenker nok de andre om deg også, når du ikke engang kan henge opp noe antibiotika. Jeg fikk spørsmål om jeg aldri hadde jobbet som sykepleier før? Argh!!! Kjerring! Jeg kan nok blande antibiotika mye raskere enn deg! (dette sa jeg ikke).
Utstyr ser annerledes ut og prosedyrer gjøres på andre måter, og jeg kommer stadig opp i situasjoner der jeg må vurdere om jeg bare skal gjøre en ting som jeg ville gjort den hjemme, eller få noen til å vise hvordan man gjør det her. Alle journaler og dokumentasjon er i papir og skjemaform, som må læres å tydes. Det hjelper ikke at Australia er kjent for å forkorte alt som er mulig å forkorte, hvilket gjør arbeidslistene til gresk for meg!
Så noen opp og nedturer er det, men lærerikt er det jo. Grunnleggende sykepleie er tross alt det samme overalt. Og som vikar får man mindre ansvar enn man ville fått i en vanlig jobb. Dessuten er pasientene mye friskere enn hva jeg er vant til hjemmefra!
Christian får mye jobb som fastvakt, og har jobbet en del natt, som han jo er godt kjent med hjemmefra. Han har helt roen på det, og savner litt faglige utfordringer. På den andre siden kan han ta seg mer fri enn Sally, da Sally tjener mer og må være den som henter pengene hjem!

Vi jobber både på private og offentlige sykehus. I Australia har alle rett på offentlig helsehjelp, men mange har privat helseforsikring for å slippe ventelister osv. De private sykehusene er fullstendige med akuttmottak, intensiv og både medisin og kirurgi. Avdelingene på de private sykehusene er ofte ganske fine, med enerom til de fleste av pasientene og vegg til vegg tepper (???!!!). Det offentlige ligner mer det vi har hjemme. Når det kommer til sykepleie, er det kjent at det er flere pasienter per sykepleier på de private sykehusene. Her tenker en mer penger enn man gjør på de offentlige. I det private, må pasientene også betale for medisinene sine selv.

Vår plan er å tjene oss opp nok penger til å kunne reise videre nordover! Vi har jo nå kommet halvveis rundt kontinentet, vi må jo greie den siste halvdel. Dessuten er det nå vinter i Perth, selvom vi ikke akkurat kan klage over 23 graders varme og sol nesten hver eneste dag. Men denne sesongen er den beste oppe i nord, og vi prøver i øyeblikket å finne ut av om det er muligheter for jobb oppe i Darwin. Det er 3000 km opp dit, så vi må visst jobbe en stund først!

Vi bor billig, da vi har flyttet inn hos en britisk familie i en av Perths forsteder, som de trakterer oss med frokost og middag 5 dager i uken. De har en kjempesøt Border Collie, som bare gjør at vi får enda mer lyst på hund når vi kommer hjem!

Selv om livet går mest i jobb for tiden, fikk vi feiret 17. mai på ordentlig vis, her på the Lucky Shag i Perth :-)

Christian har forresten endelig fått sin dunsovepose!

Sally håper å få like mye attitude i jobben som en ørn.
I WA er det forresten lovlig å skyte ørner, da bøndene mener de tar sauene deres. 

Det var det for denne gangen! Nyt sommeren hjemme!

VESTKYSTEN NESTE!

Gratulerer med dagen!!


Det er nå 1,5 måned siden vi ankom landet Down Under, og vi har siden siste oppdatering (for å oppsummere kort!), bevegd oss ned langs kysten og kommet forbi Melbourne (himmel, det er en stor by!), Great Ocean Road (i øs-pøs regnvær), Adelaide (kjempehyggelig by!) og overnatter p.t. i den siste "byen" før det store strekket mot vestkysten, "the Nullabor". Eller som Australienerne kaller det; Nullaboring. Her er det nemlig ingenting å se i nærmere 2000 km, bortsett fra massive vogntog og masse døde kenguruer i veien. Den største attraksjonen (muligens), er at det her finnes det lengste rette stykke vei i verden. Det vil si, veien beveger seg ikke mer enn jordens krumning i 146 km. Her blir det ikke mye krumsprang...

Great Ocean Road:

Koala!!

Flinders Range:

Christian og jeg er altså nærmere bestemt på vei mot vestkysten og Perth, og antar at vi, når vi kommer så langt, har brukt opp så mye penger at vi bare må bosette oss der og begynne å jobbe. Det er alt for langt å reise tilbake! Vi har skilt lag med Silje og Kristian ved Great Ocean Road, da de ville tilbake til østkysten, og etterhvert levere bilen tilbake oppe ved Gold Coast. So long, mates! Før vi skilte lag, fikk vi feiret bursdagene til begge herrene våre, Kristians 35 års dag i Coffs Habour (der de har The Big Banana), og Christians 30 års dag i Melbourne. Veldig koselige kvelder begge to!

Christian og jeg camper fortsatt, selvom vi merker høsten GODT hernede! Vi sitter i tykke gensere og sokker og jakker på kvelden og spiller kort utenfor teltet. På natten har vi vært nede mot 0 grader (dette var i semi-ørkenen), og Christian ligger og hutrer i sin 200 kr sovepose, mens jeg ligger og koser meg i min Mountain- Equipment dun sovepose! Nå har vi fått pakka ham litt bedre inn i lue og joggebukse og ekstra teppe, så da satser vi på at det går greit en stund til! Vi setter ellers pris på campinglivet, det er noe med det å være ute så mye og sitte og merke naturen kontinuerlig.... satt forleden kveld og var helt oppslukt av hvordan mygg parrer seg. Kan også hende at det er på tide å få noe annet å gjøre på?!

Camp:

Vi er begge voldsomt imponerte over campingkulturen i Australia, og veldig imponerte, og til tider en anelse misunnelige, over campingutstyret som de fleste stiller med. Vi kjører det den enkle stilen og bruker det vi har! Sist fikk vi det veldig bra til, men så skiftet vindretningen den siste natta, og førte med seg masse regn. Pakke ned telt i regnvær kl 7 på morgenen = sove under tak den neste natt!

Vi har nå som sagt brukt ca 1,5 måned i landet, og kan tillate oss å oppsummere lite granne. Vi er enige om, at man i Australia ikke får de store, flotte opplevelsene rent naturmessig. Opplevelsen ligger mye i hvor STORT dette landet er, hvor øde det er, outbacken, viddene... de mange strendene ikke minst. Og så ligger det ikke minst i menneskene her. Vi har møtt utrolig mye vennlighet og hjelpsomhet så langt, og jevnt over merkes det en god, åpen og lite selvhøytidelig stemning mellom folk.

Nå ser vi frem til den Australske vestkyst, som vi har hørt veldig mye bra om. Det skal være mange koselige byer langs kysten, og fine vindistrikter langs elvene litt inn i landet. Vi regner med å komme til å bruke en del tid på den sørvestlige delen opp til Perth!

Bilen vår har det bra (håper vi!)! Den har siden sist fått: Nye støtdempere framme, ny eksosmanifoyl, da vi ble eksosforgiftet, oljeskift og nyinnstilt hjulstilling. OG en vask. Versågod, Camry. Vi er glad i deg! Her er et lite dikt vi har skrevet til deg angående den kommende turen:

Vår kjære Camry, du fortjener et dikt! 

Snart har du kjørt 285000 km, sånn helt spesifikt.

Og med dine 12 år, må ditt minne etterhvert være ganske rikt!

Selv om du er så lite rusten, at det er helt unikt,

må selv den beste regne med å få litt slitasjegikt!

Men ta det med ro, for det lille du sliter med, kaller vi heller rustikt!

Oljebruk og eksos, vi bekymrer oss ikke for slikt.

Det er det indre som teller, og ditt svære bagasjerom er veldig godt likt!

Kjære Camry, vi ber deg om, at turen til Perth ikke blir ditt endelikt!!

Vårt ukulele/gitar - band:

På reise i NSW

Hei igjen!

Vi er nå ferdige med å holde påskeferie i ferien vår, og føler at det er på tide med en liten oppdatering, før vi selv mister helt kontakten med hva vi holder på med.

Etter bytur i Brisbane, reiste Christian og jeg til Byron Bay og møtte de andre der. Cape Byron er det østligste punktet på Australia, og Byron Bay er et kjent feriested, med bl.a. mange ferierende fra Sydney, og i hele påsken var det stappfullt. Fjerne som vi er, hadde vi ikke fått med oss at den årlige bluesfestivalen skulle avholdes fra om torsdagen (%$&%#!!!!). Vi hadde bare fått plass frem til torsdag. Sånn kan det gå, når en med vilje ikke planlegger for mye.
Men vi hadde 5 fine dager i Byron Bay, som er et postkortaktig fint sted med hvite strender, skummende bølger, massevis av sol og med en passe mengde spisesteder og puber der nordmenn danser på bordene.

Surfestatus: Fortsatt usikker på om dette er noe å bruke energien på. Jeg og Christian leide brett for 1 dag, og da jeg etter mye frustrasjon gav opp hele konseptet om faktisk å stå på brettet, ble det veldig moro. Dette på tross av at Christian klarte å stå sånn ca med en gang (For en ordens skyld: Grrrrrr!) Å leke i de fantastiske bølgene som huserer strendene langs kystene hernede, er derimot kjempegøy. Og det uten at man trenger å bekymre seg om å få et brett i hodet. Eller bli tygget på av en hai. Eller å dette opp på en, som en fyr på Gold Coast gjorde for et par uker siden. Christian og jeg satser dermed på å bli trendsettere for begrepet Wave-play! Inntil videre...

Skjærtorsdag (dagen for begynnelsen av Bluesfestivalen, grumf), reiste vi en times tid lenger sør, til et pittelite sted ved navn Broadwater, rett sør for Ballina. Her campet vi i fire netter på en petfriendly og gayfriendly caravanpark, eid av den sannsynligvis hyggeligste Ozzyen vi har møtt. Vi har døbt ham "it's too easy, mate", da det var standardsvaret til alle forespørsler. Campingplassen inneholdt en stor del pensjonister med hund, vi hadde igjen klart å oppspore pensjonistene, de følger oss overalt! Førstepåskedag ble vi invitert til "sausage-sizzling" for hele campingplassen, og folk satt ved små border med hatter og hunder og godt med øl og vin.
Vår camp ble underveis utvidet til også å omfatte to av Kristians venner, Eirik og Mone, som ferierer i Australia samtidig med oss. Koselig! Eirik surfer også, så nå er det seriøs hjernevasking ute og går for oss andre stakkars folk. Silje og Mone er surfeenkene som ligger på stranden og tålmodig venter på å få mennene hjem. Silje vurderer å skaffe et flagg hun kan heise når tålmodigheten er slutt.

Vi har nå oppholdt oss i nordlige New South Wales i 10 dager, hvilket gjorde at rastløsheten etterhvert tok tak i Christian og meg, og vi har nå flyttet oss inn i landet for et par dager, for å se hva som skjuler seg bak alle disse strendene. Vi befinner oss nå i Armidale, og planlegger å kjøre litt rundt i innlandet et par dager før retur til kysten. Vi har leid oss inn på motel, og har ligget på en seng (!), spist pizza og sett film(!!), og det er herlig!!!!

Vi har blitt brune, og vi har blitt vant med kjempe-edderkopper (så lenge de holder seg utenfor teltet). Vi har sett en baby-slange, men ellers intet skummelt. Nesten litt skuffende på et vis. Bilene holder seg noenlunde, men vår Camry begynner dessverre å lage litt lyder. Vi lurer veldig på om det er dyre eller billige lyder...

God påske, alle!!

Her er mitt og Sallys soverom. Ca 4 kvm stort telt. :)



Skrevet av Christian

- Posted using BlogPress from my iPhone

Opp og ned av østkysten

Hei igjen!
Vi lever fremdeles og har det fint! Siden vi oppdaterte sist har det skjedd følgende ting:
1: Christian og jeg har kjøpt oss bil, i og med at det viste seg at den Kristian skulle låne, kun hadde 2 seter...  Det ble rusj-kjøping, men vi er fornøyd, uten om litt småting som bagasjeluke som ikke vil åpne seg, manglende antenne, men vi har blitt glad i den allerede:

2: Vi har alle 4 utstyrt oss med masse billig campingutstyr fra den fantastiske kjeden for billig campingutstyr, K-markt!
3: Vi har blitt kjempegode på å sette opp camper i dårlig vær.

4: Vi har blitt værdesperadoer, og jakter sola opp og ned langs kysten.

Da vi alle 4 var utstyrt med bil, forlot vi Gold Coast og kjørte oppover til Noosa Heads for å starte campingeventyret. Vi startet mykt ut, med en campingplass med serdeles ordnede forhold, og dette gikk jo glatt. Neste kveld var vi modne til å prøve oss litt ut, og valgte en camp på en øde plass ute ved en strand et stykke uten for byen. På campen ble vi mødt av en flokk kenguruer, de første vi har sett (!). Dessverre hadde vi altså glemt å sjekke værmeldingen, som vi etterhvert fant ut lovet 60 mm regn. Humør og camping-evner ble satt på prøve da det begynte å styrtregne under oppsetting av campen. Heldigvis har Silje og Kristian et svært monster av en 4WD, som vi spente pressening ut fra og festet i 2 trær, i tillegg fikk vi bruk for den lille presseningen til min hengekøye for å redde teltet vårt. Stoler og bord ble plassert under presenning, bil ble plassert så den dekket for vindretning, Silje og Kristian laget tidenes deilige gryterett mens jeg og Christian reiste til den lokale bottle-shop for å hente humør-forsterkning. Det ble en koselig kveld, men det regnet så det sprutet hele natten (Bergensværet kan bare gå å legge seg), og vi rømte  så snart vi våknet og hastet videre nordover. Dagen etter fikk vi vite at det hadde vært store oversvømmelser i Noosa i løpet av dagen....

Vi ankom sent på kvelden en liten plass ute ved kysten fra Rockhampton, som heter Yeppoon. Her fikk vi rigget oss bra til på en campingplass ved stranden og ble noen dager og nøt sola. Yeppoon er intet turiststed, og pga generelt dårlig vær den siste tiden, er det lite turister i det hele tatt. Deilig i grunn!

Planen var å reise videre nordover, og kanskje dra til Whitsundays i påsken, men pga dårlige værmeldinger (!), dropper vi det inntil videre, og reiste altså sørover igjen. Det ble atter en feilberegning i reisetid, denne gangen pga masse veiarbeid pga oversvømmelser... Og vi satte opp camp i en nasjonalpark ved Rainbow Beach, helt ute på tuppen mot Fraser Island, i belgmørke. Vi lå helt ute ved vannkanten, et kjempefint sted! Lammekotelettene ble dog noe knasende av sand den kvelden.
Tanken var å reise til Fraser Island et par dager, og helst stuve oss sammen alle 4 i bilen til Kristian og Silje, i og med Fraser er en sandøy, en av de største i verden, og det er umulig å komme seg frem uten 4WD. Pga strenge regler, spinnville priser og lite begeistring for sand etter store inntak etter en sandblåst campingopplevelse, droppet vi det.
I øyeblikket befinner Kristian og Silje seg ved Colangatta, tett ved Surfers paradise, og jeg og Christian er en tur innom Brisbane, for å få sett på denne byen også. På fredag møtes vi igjen i Byron Bay, der vi skal tilbringe 5 dager, deretter går turen pittelitt lenger sør til Broadwater for 4 dager til. Vi gleder oss til det!

Man har begynt å komme i fint feriemodus, og trives med den omstreifende tilværelsen :-) Vi lever et svært sunt liv, der vi legger oss stort sett seinest 10, og våkner når papegøyene skriker som idioter i trærne over oss. De høres ut som apekatter!

Mange hilsner herfra!

Ankomst Australia!

Hei alle!!

Her kommer første oppdatering!

Vi ankom landet Down Under onsdag 14.03, nærmere bestemt for 4 dager siden. Selve turen varte 28 timer, og ble delvis reddet av at vi på det lange strekket fra Abu Dhabi til Sydney fikk scoret raden med best beinplass, samt at Silje fikk Kristian til å holde på en hel rad til, slik av vi kunne legge oss på skift. Digg!! 

I Sydney kom vi til sol og over 25 grader. så jetlagen kunne pleies på Bondi Beach i løpet av det neste par dagene. Ut over det fikk vi ikke sett så mye annet enn Darling Habour, operaen og botanisk hage, hvilket også var nok til å gi et inntrykk av at Sydney er en fantastisk fin storby, ikke skrytende og alt for storslått, men rein, arkitektonisk vakker og med stor vekt på det grønne i byen. Regner med å komme sterkt tilbake!

Vår kjære kollega Gine var i Sydney samtidig med oss, og vi fikk oss en veldig hyggelig kveld på byen. Følgende bilde ble sendt til sjefen vår kl 02 på natta, for da var jo hun på jobb: 

Ellers fant vi fort ut at Sydney er kjempedyrt (dvs, norsk prisnivå), og at vi trengte å komme oss ut derfra rimelig brennfort. Planen var i utgangspunktet å kjøpe oss bil mens vi var i Sydney, men Kristian fikk en fantastisk telefon fra en kompis om at vi var velkomne til å låne bilen hans, en 4X4 med campingutstyr (midt i blinken!), som står parkert oppe ved Gold Coast. Billetter ble bestilt, og lørdag kveld havnet vi oppe i Gold Coast, som ingen av oss egentlig helt visste hva var for noe. Men det ligger altså et lite stykke sør Brisbane, og tett på Surfers Paradise, altså mye bra surf her (tror kanskje at Kristian har lurt oss alle opp her  av den grunn!). I tillegg er det rett ved en tidssonegrense, hvilket gjør at vi aldri helt vet hva klokka er, men hva gjør vel det?

Så nå bor vi alle 4 på et motellrom frem til i morgen, da planen er å kjøpe campingutstyr og kjøre videre langs kysten. 

Alle har det bra! Kristian har i dag kjøpt seg nytt surfbrett, og ser veldig forelsket ut, Silje tar seg av mye av det organisatoriske, Christian tygger frenetisk på sitt nikotintyggegummi fordi han har sluttet å snuse,  og jeg slokner hver dag kl 20. Håper det siste bedrer seg etterhvert!  

Mange hilsner fra Gold Coast!

P.S: Jeg fikk meg en stor opptur, da jeg fikk svar fra autorisasjonskontoret for helsepersonell i Australia, og er blitt godkjent som sykepleier!!! Så lett var det (kremt). Siden vi allerede var i Sydney, fikk jeg på kontoret der verifisert identitet og betalt reg.avgift, og er da egentlig klar til å begynne i jobb. Hvilket jeg ikke gidder. Ikke før om laaang tid. Hah!

Skrevet av Sally

Første innlegg på bloggen. :) sitte i abu dabi å vente på flyet til
sydney....




- Posted using BlogPress from my iPhone